Man lar pasienten kontrahere en eller flere muskler for å skape en bevegelse i en spesifik retning - fra en præsist kontrollert posisjon - mot et av behandlerens kontrollerte mothold og med en av behandlerens angivne kraft.

MET krever altså pasientens aktive medvirken, idet det alene er pasienten, som yter behandlingskraften.

Teknikken beskrives som en aktiv direkte teknikk, hvor man arbeider mot den restriktive barriere, der hemmer bevegelsen.

Denne barriere kan være forårsaket av endringer i hud, fascier, muskler, ligamenter, ledkapsler eller ledoverflater.

 

Formålet med behandlingen av en dysfunksjon er å gjenskape bevegeligheten ved å utspende kontrahert muskulatur samt fascier, å skape balanse i neuromuskulære forhold, å minske hypertonicitet, å oppnå mobilisering av ledd da funksjonen er hemmet, å bedre respirasjon og lokal sirkulasjon samt å opptrene svak muskulatur.

 

 

1.    Mobilisering ved bruk av direkte muskelkraft.

2.    Mobilisering ved bruk av postisometrisk relaksasjon av agonisten.

3.    Mobilisering med reciprok inhibisjon av antagonisten

 

Når man anvender disse muskelenergi behandlingsformer, ønsker man enten å bevare, minske eller å øke avstanden mellom en muskels utspring og tilheftning. I forhold til dette er muskelkontraksjoner klassifisert som isometrisk, isotonisk konsentrisk og isotonisk eksentrisk.

 

Er en kontraksjonsform, hvor avstanden mellom utspring og tilheftning forblir den samme, når musklen kontraheres.

Ved anvendelse av denne muskelkontraksjonsform i behandlingen er det viktig, at man først omhyggelig når en posisjon ved den restriktive barriere i alle tre bevegelsesplaner.

Heretter ber man pasienten utføre en lett til moderat muskelkraft i retning bort fra barrieren. Viktig å huske at den muskelkraften man ber om, ikke er større enn at muskel akkurat kan kontrahere seg, derfor snakker man om gram for columnære og små muskler og kilogram for store ekstremitetsmuskler.

Da det hyppigt er en liten del av musklen som er skadet (hyperton), anvender man en mindre muskelkraft enn det som skal til for å aktivere hele musklen, da det er denne lille del som utgjør den restriktive barriere.

Behandlerens mothold skal være urokkelig.

Muskelkontraksjonen og motholdet fastholdes i 4-5 sek

I avspendingsfasen kan man etter 3-4 sekunder utspende musklen, som nå er blitt mindre hyperton ( postisometrisk relaksasjon ), til en ny utgangsstilling er nådd ved neste restriktive barriere.

Behandlingsmålet er å gjenskape omkring 60% av musklens normale lengde.

Ved å arbeide med musklen over tid, og ikke alt med en gang, vil føre til at man minsker risikoen for overbehandling og for å skabe hypotonicitet og dermed skade.

Avstanden mellom utspring og tilheftning minskes, når musklen fastholdes. Viktig ved anvedenlse av denne teknikk, at man først omhyggelig når en posisjon ved den restriktive barriere i alle tre bevegelsesplaner.

Heretter ber man pasienten utføre en kraftig til maksimal muskelkraft i retning bort fra barrieren, mens man yter et mothold, der er mindre enn denne kraft, og som dermed tillater en kontrollert bevegelse, som forkorter musklen. Denne muskelkraft skal avpasses til den muskel man vil arbeide med, da en stor kraftig muskel skal ha stor kraft, mens en liten muskel skal ha mindre. Kontraksjonen skal holdes i 4-5 sekunder

Ved samtidig å fastholde posisjonen av f.eks musklens tilheftningspunkt vil man i behandlingsfasen flytte musklens utspringspunkt og slik kunne mobilisere den struktur dette involverer.

Denne metode anvendes særlig til behandling av dysfunksjoner i de ledfunksjoner, som ikke har selvstendige bevegelsesmuskler som f.eks i bekkenets ledd.

I avspendingsfasen skal man spende opp musklen, som nå er blitt lengere, til en ny arbeidslengde ved den neste restriktive barriere.

Behandlingsmålet er normal funksjon av de involverede områder.

 

Ved behandling av bekkenet vil den eller de muskler, man anktiverer ved denne teknikk, ofte være antagonister til noen av de muskler, som er med til å fastholde bekkendysfunksjonen. Dermed vil disse muskler muligens avspendes grunnet en resiprok inhibisjonsrefleks.

  

Avstanden mellom utspring og tilheftning økes, mens musklen kontraheres, og tonus i musklen fastholdes.

Behandleren utfører en kraft som overvinner den kraft pasienten bruker til å kontrahere sin muskel med.

Det vil forlenge musklen som resultat av Golgi-reseptorrefleksen.

Samme her, viktig å nå den restriktive barriere omhyggelig i alle tre bevegelsesplaner. Heretter ber man pasienten utføre en kraftig til maksimal muskelkraft i retning bort fra barrieren, mens man yter et mothold, som overvinner denne kraft, og derved skaper en kontrollert bevegelse, som forlenger musklen.

Kraften avpasses størrelsen til musklen, og kontraksjonen holdes i 4-5 sekunder.

I avspendingsfasen forlenger musklen til en ny restriktiv barriere, og behandlingen kan gjentas 4-5 ganger.

Behandlingsmålet er å gjenvinne musklens normale lengde.

Teknikken skal brukes med forsiktighet, og behandleren skal ikke utløse smerte i implisert vev.

 

Hvis en muskel nesten spastisk kontraherer seg i en dysfunksjon, vil det utløse en smerte, såfremt man ber pasienten om å kontrahere denne muskel. Man bruker i denne situasjon den resiprokke inhibisjonsrefleks. Etter å ha utført sitt behandlingsgrep og mothold ber man om en muskelkraft ytet av den spastiske muskels antagonist. Når denne antagonist aktiveres til kontraksjon mot et ubevegelig mothold, vil den spastiske muskel avspendes, hvor den forsiktig kan forlenges som et resultat av resiprok inhibisjonsrefleks.

Den resiprokke inhibisjon er et behandlingsprinsipp, som ofte utnyttes både i det isometriske og i de isotone muskelenergetiske behandlingsprinsipper.

  

Både det isometriske og isotoniske behandlingsprinsip kan brukes til trening av svake og inhiberte muskler, såfremt disse muskler ikke gjenvinner deres normale styrke, når inhibisjonen oppheves. Ofte finnes det forhold slik at en muskel eller muskelgruppe rent neuroflektorisk gjenvinner et normalt refleksmønster og dermed normal styrke, så snart man har behandlet den kontraherte hypertone antagonist, som har hemmet sin agonist.

  

Klassifiseres som extrinsic eller intrinsic.

Extrinsic: er en kraft som kommer til pasienten utenifra, som f.eks traksjon eller manipulasjon.

Intrinsic: er en kraft utført alene av pasienten selv med muskelkontraksjon, respirasjon eller aktiv pasientposisjonering.

Behandleren posisjonerer pasientens vev ved det punkt, hvor motstand mot en spesifik bevegelse først registreres, og tilbyr der et mothold eller en motstand mot den kontraksjonskraft, pasienten nå aktiverer og bruker.

Behandlingen er mest effektiv, hvis muskelkraften og det tilsvarende mothold er rettet mot en gruppe av muskelfibre eller mot bindevev, som spesifikt forhindrer en bevegelse av kroppen i den retning, man ønsker.

Muskel energi teknikken utføres med en bevegelse mot en følelse av øket tensjon eller øket motstand.

 

 

Før en terapeutisk prosedyre skal man på grunnlag av en grundig undersøkelse, identifisere dysfunksjonene og stille en arbeidsdiagnose samt fastlegge en behandlingsplan.

Herved lokaliseres dysfunksjonene samt retningen og omfanget av den kraft og det mothold, man ønsker å behandle med.

Derfor skal man oppta både en statisk og en funksjonell vurdering for å finne den korrekte retning og behandlingskraft, for å skape den rette muskeltonus eller for å øke bevegelsesmuligheten.

 

På basis av en eksakt diagnostisering kan hypertone og forkortede muskler eller fascielle elementer forlenges etter nedenstående prinsip:

1.    Behandleren posisjonerer knokler, led eller deler av kroppen tettest ved den første restriktive barriere i alle tre bevegelsesplaner.

2.    Behandleren instruerer pasienten i å bruke en muskelkraft, som skaper en bevegelse bort fra den restriktive barriere.

3.    Behandleren yter et passende mothold.

4.    Pasientens muskelkraft avstemmes etter de involverede muskler eller hypertone muskelfibres størrelse samt etter det behandlingsprinsip, man ønsker å bruke (isometrisk, isotonisk). Behandlingskraften utføres i normalt 4-5 sekunder, mens posisjonen fastholdes.

5.    Behandler ber pasienten slappe av, mens terapeut holder stillingen, Deretter registrerer du med din egen propriocepsjon avspendingen i pasientens vev i løpet av 3-4 sekunder.

6.    I avspendingsfasen kan vevet heretter føres opp mot den neste restriktive barriere. Denne bevegelsesmulighet oppstår som følge av den minskede tensjon i den involverte muskulatur, som vil tillate en passiv utspending.

7.    Behandlingen gjentas tre-fem ganger, til best mulig funksjon i det behandlede vev er oppnådd.

  

Det kan ofte forekomme dysfunksjoner i flere regioner samtidig, i disse tilfeller skal man behandle etter en rekkefølge. Viktig å huske er at non-neurale dysfunksjoner i columna lumbalis behandles først før du behandler dysfunksjoner i bekken/pelvis.

Men denne rekkefølgen skal selvfølgelig avvikes, da du skal starte med den mest hemmede område i den mest hemmede region.

Du skal alltid huske å teste pasienten etter endt behandling og før neste behandling, for å behandle det riktige område i den riktige region, for å oppnå et godt behandlingsresultat.

  

Ved akutte tilfelder kan man behandle en til to ganger den første uke. Heretter følges planen for kroniske tilfelder.

Ved kroniske tilfelder behandles det en gang i uken i to-fire ukers intervaller.

Etter hver behandlingsseanse ordineres spesifikke øvelser, som skal øke utspendingen av stramme hypertone muskler, trene og styrke inhiberede svake muskler og bevare eller øke ledbevegeligheten til den naturlige funksjon i postural balanse.

 

Ofte kan pasienter oppleve ubehag svarende til ømhet fra øvelser eller hard trening første og eventuelt andre gang. Kan også forekomme autonome reaksjoner som kvalme, oppkast, svimmelhet o.l.

Når disse reaksjoner forekommer er det viktig at disse reaksjoner stabiliseres til det nivå det var på før første behandling, før du kan starte på en ny behandling.

Kilder:
Lærebog i manuelle teknikker, Remvig L. Johannesen F. Krogsgaard J.